❤️
Plutselig kom Ole Brumm og Nasse Nøff på at de ikke hadde hørt noe fra Tussi på flere dager, så de tok på seg hattene og frakkene sine og ruslet gjennom Hundremeterskogen bort til Tussi’s pinnehus. Inne i huset satt Tussi.
“Hallo Tussi,” sa Brumm. “Hallo Brumm. Hallo Nasse,” svarte Tussi med en rolig stemme. “Vi ville bare se til at alt var bra med deg,” sa Nasse, “fordi vi har ikke hørt noe fra deg på mange dager, og derfor ville vi bare vite om du hadde det bra.”
Det ble stille et øyeblikk.
“Har du det bra, Tussi?” spurte Nasse.
“Vel, svarte Tussi.. jeg vet ikke, for å være ærlig. Er det noen av oss som egentlig har det bra? Det er det jeg spør meg selv. Alt jeg kan fortelle dere, er at akkurat nå så føler jeg meg veldig trist, og alene, og det er ikke mye moro å være i det hele tatt, og det er grunnen til at jeg ikke har plaget dere – fordi dere vil vel ikke kaste bort tiden deres på å være med noen som er triste, og alene, og ikke er mye moro i det hele tatt, ville dere vel?”
Brumm så bort på Nasse, og Nasse så på Brumm, og så satte de seg begge ned på hver sin side av Tussi. Og han så overrasket på dem. “Hva gjør dere..?”
“Vi sitter bare her med deg,” sa Brumm, “fordi vi er vennene dine. Og ekte venner bryr seg ikke om noen føler seg triste, eller alene, eller ikke er mye moro å være med i det hele tatt. Ekte venner er der for deg uansett! Så her er vi.”
“Oi,” sa Tussi. “Oi.” Og der satt de alle tre i stillhet, og mens de sa ingenting; på en eller annen måte, nesten umerkelig, begynte Tussi å føle seg litt bedre. Fordi vennene var der. Ikke mer – ikke mindre ❤
