â€ïž
Plutselig kom Ole Brumm og Nasse NĂžff pĂ„ at de ikke hadde hĂžrt noe fra Tussi pĂ„ flere dager, sĂ„ de tok pĂ„ seg hattene og frakkene sine og ruslet gjennom Hundremeterskogen bort til Tussiâs pinnehus. Inne i huset satt Tussi.
âHallo Tussi,â sa Brumm. âHallo Brumm. Hallo Nasse,â svarte Tussi med en rolig stemme. âVi ville bare se til at alt var bra med deg,â sa Nasse, âfordi vi har ikke hĂžrt noe fra deg pĂ„ mange dager, og derfor ville vi bare vite om du hadde det bra.â
Det ble stille et Ăžyeblikk.
âHar du det bra, Tussi?â spurte Nasse.
âVel, svarte Tussi.. jeg vet ikke, for Ă„ vĂŠre ĂŠrlig. Er det noen av oss som egentlig har det bra? Det er det jeg spĂžr meg selv. Alt jeg kan fortelle dere, er at akkurat nĂ„ sĂ„ fĂžler jeg meg veldig trist, og alene, og det er ikke mye moro Ă„ vĂŠre i det hele tatt, og det er grunnen til at jeg ikke har plaget dere â fordi dere vil vel ikke kaste bort tiden deres pĂ„ Ă„ vĂŠre med noen som er triste, og alene, og ikke er mye moro i det hele tatt, ville dere vel?â
Brumm sĂ„ bort pĂ„ Nasse, og Nasse sĂ„ pĂ„ Brumm, og sĂ„ satte de seg begge ned pĂ„ hver sin side av Tussi. Og han sĂ„ overrasket pĂ„ dem. âHva gjĂžr dere..?â
âVi sitter bare her med deg,â sa Brumm, âfordi vi er vennene dine. Og ekte venner bryr seg ikke om noen fĂžler seg triste, eller alene, eller ikke er mye moro Ă„ vĂŠre med i det hele tatt. Ekte venner er der for deg uansett! SĂ„ her er vi.â
âOi,â sa Tussi. âOi.â Og der satt de alle tre i stillhet, og mens de sa ingenting; pĂ„ en eller annen mĂ„te, nesten umerkelig, begynte Tussi Ă„ fĂžle seg litt bedre. Fordi vennene var der. Ikke mer â ikke mindre â€
